Ikke se Squid Game om du prioriterer god nattesøvn

Den koreanske serien “Squid Game” er på vei til å bli Netflix’ mest populære serie og den avslører noen ubehagelige sider ved oss mennesker. I den blodige thrilleren spiller konkurrentene barnespill for å vinne store pengepremier – og taper de, dør de. 

Squid Game avkler vårt instinktive voldspotensiale 

«Squid Game» la seg etter bare ti dager på topplisten i 90 land – med 95 prosent av seerne utenfor Syd-Korea i land så forskjellige som Bangladesh, Brasil, USA, Norge – og er på vei til å bli Netflix’ største suksess noensinne. 

Vinn eller dø

Hwang Dong-hyuk har skrevet og instruert filmen, og plottet er enkelt nok: Hundrevis av desperate, gjeldstyngede mennesker fra samfunnets utkanter konkurrerer om en kjempepott – flere penger enn de noensinne har vært i stand til å drømme om. Det eneste de skal gjøre er å overleve en rekke foruroligende barneleker hvor det er vinn eller dø, drep eller bli drept. Det er snakk om ni timer der alle knivstikk, skyte- og drapsorgier foregår i lyse, pastellfarvede omgivelser med overdimensjonerte leketøy som får voksne til å fremstå som barn. De som taper blir på stedet drept i en gradvis eliminasjonsprosess. 

Jeg ønsket å skape en nostalgisk forbindelse mellom de spill vi spilte i vår barndom og den følelse av uendelig konkurranse som moderne voksne føler. Det ligger en ironi i at våre fineste og mest uskyldige minner blir endret til den mest skremmende virkelighet.

Hwang Dong-hyuk

Absurde øyeblikk av vennlighet

I den konstante rekken av skudd og massakrer oppstår det absurde øyeblikk av solidaritet, menneskelig forbindelse og små vennlige handlinger mellom mennesker som bare kan overleve ved at den andre dør.

Som i alle samfunn, i skolegårder, konsentrasjonsleire og Storting, inngås det allianser hvor medlemmene etterhvert som spillet utvikler seg, vendes mot hverandre. Ledere pekes ut, får sine følgere og går til grunne.

Demokratisk element

Det er også bevart et demokratisk element i voldspornoen: Deltagerne kan når som helst forlate spillet – men kun hvis flertallet stemmer for å gjøre det. 

Det er 456 spillere i Squid Game som alle har nære relasjoner til noen de på sympatisk vis ønsker å hjelpe om de hadde midlene. Første dødbringende spill eliminerer 255 og de gjenværende stemmer over om de skal fortsette eller ikke. De velger å avslutte spillet med en margin på én stemme, men etter bare en dag tilbake i den virkelige verdens ydmykelser, bekymringer og ubetalelige regninger, vender de fleste tilbake.

Skader hverandre uten grunn

I interaksjonene mellom deltagerne kan vi se spor av Milgram-eksperimentet hvor deltagerne på ordre fra autoriteter utførte handlinger som stred mot deres samvittighet. I den allegoriske verdenen i Squid Game ender mennesker opp med å gjøre det man trodde man aldri ville gjøre mot en annen person, spesielt uten et element av tvang. Folk velger å skade hverandre uten å behøve det. De gjør det for penger som de menneskene som trekker i trådene, ikke engang vil savne. 

Forkvaklet pengespill

Kjedsomhet kombinert med ufattelig rikdom er en faktor i Squid Game. I sluttfasen inviteres VIP-gjester, blaserte mennesker som ikke lenger finner glede i akseptert underholdning, til å være tilskuere til spillet og vedde på de gjenværende deltagerne i et forkvaklet pengespill hvor det for hver person som dør blir lagt flere penger i potten. 

Til sist står én vinner tilbake. Han får en betingelsesløs pengepremie på 45,6 milliarder sydkoreanske won (330 millioner kroner). 

Spis de rike

I Squid Game er det svake ekkoer av oscarvinneren “Parasite” fra 2019 som også så på kløften mellom fattig og rik i det koreanske samfunn, og de forenes i et felles, uuttalt postulat om å “spise de rike”. Sjangeren kan nok spores helt tilbake til Colosseum, men i populær fiksjon har den sin opprinnelse i “The Most Dangerous Game”, en novelle av Richard Connell fra 1924.

Dehumaniserte mennesker under fascistiske vilkår

Squid Game overskrider alle sjangere i forkledning av å være en test på den sterkestes evne til å overleve, men i bunnen er det en utforskning av dehumanisering av mennesker når de under kapitalistisk-fascistiske vilkår fratas verdigheten.

Hvorfor denne hyper-voldelige sydkoreanske thrilleren har fått et slikt tak på publikum i hele verden, i iland og uland og alle dem midt imellom, er vanskelig å si, men bak skrekken filmen formidler, finnes det tillit. Ikke til systemet eller andre mennesker, men til seg selv, til at nettopp jeg skal klare det til sist.

Syd-Korea klarte det

Syd-Korea som samfunn har gjort nettopp det, de klarte seg til sist. Etter Koreakrigen oppsto det parallelt med McCarthyismen i USA, et regime med klart fascistiske trekk. Det ventet strenge straffer for innbyggere som opponerte mot myndighetene. Den tids skremmebilde var kommunismen.

Covid 19 har gjort serien særlig relevant

Squid Game kom like etter at verden begynte å åpne etter covid-nedstengningen og det kan være tilfeldig, men covid 19 har bragt spenninger til overflaten som får serien til å virke særlig relevant. Det kan være at den nettopp er en ekstrem allegori på det ultimate lockdown-regimet verden nettopp har vært igjennom. Deltagerne i spillet frykter den grusomme virkeligheten de lever i, men også den harde omverdenen hvor det overhodet ikke eksisterer noen ny sjanse. De er under konstant overvåkning av uniformerte, maskerte vakter med tilsynelatende militær trening, maskinpistoler og støvler som klikker mot bakken. Over høyttalerne kommer ledernes proklamasjoner. Vaktene går rundt i videospillignende labyrintiske korridorer og skyter dem som ikke overholder reglene.

Politainment:
Pandemien synliggjør autoritære understrømninger i det australske samfunn

Et skremt folk lar seg underkaste

Angst og desperasjon gir gode vekstvilkår for fascismen. Nedstengningen av samfunnet var en foruroligende oppvisning i hvor lett det er for de riktige krefter å sette demokratiet til side og ta det vi har av frihet fra oss. Oppvisningen viste ikke bare i vårt land hvor lettskremt folket er og hvordan et skremt folk lar seg underkaste – og at de hyller ledere som styrer med hård hånd. Til og med folket selv vendte seg mot, støtte ut og fordømte dem som ikke tok sprøyta si. 

VIP’ene, det er oss

Squid Game er dystopisk. Den gir assosiasjoner om hvilken desperat kamp alle mot alle som kommer når vi ikke lenger kan å forsørge oss selv, når menneskeverdet nulles ut og kapitalismen overtar eiendomsretten til oss. 

Serien er et kunstgrep på den måten at den får oss til å reflektere over vårt forhold til vold som underholdning. Det er vanskelig å se den uten å måtte snakke om den. 

Se den?

Det geniale med Squid Game er at vi er involvert uansett om vi ser på med redsel eller glede. De er jo vi som er VIP’ene. 

Jeg anbefaler den ikke, ihvertfall ikke om du prioriterer god nattesøvn.

Edit, PS.: Min kone og datter sier det er kunst, ikke virkelighet, de sover godt og anbefaler serien. Selv blir jeg uroet av vold, selv om det «bare» er skuespill.