Denne artikkelen er delt opp i to deler og den sveiper innom tre mektige nasjoner, USA, Russland og Kina.
Edvard Snowden
Edward Snowden ble en helt i manges øyne da han i juni 2013 lekket graderte opplysninger om det amerikanske etterretningsprogrammet PRISM til The Guardian og Washington Post. Han jobbet den gang i National Security Agency (NSA).
Edward Snowden er en helt som har avslørt en av de mest alvorlige hendelsene i dette tiåret – en snikende dannelse av en overvåkningsstat.
Julian Assange
Daniel Ellsberg som sto bak lekkasjen av de såkalte Pentagon-papirene i 1971, kalte Snowdens lekkasje den viktigste i USAs historie.
Speakeren i Representantenes hus, republikaneren John Boehner, kalte Snowden en forræder. Demokraten Dianne Feinstein i Senatets etterretningskomité kalte lekkasjen «en forrædersk handling».
Eksil i Russland
Idag lever Snowden i eksil i Russland. Der har han tilgang til internett og derfra følger han med på hva som rører seg i hjemlandets politiske liv. Nå advarer han mot nye overvåkningsmetoder fra myndighetene.
Juridiske gråsoner
For å omgå amerikansk lovgivning vurderer Department of Homeland Security (DHS) å bruke eksterne firmaer til å spore ekstremistiske nettsamtaler. Private firmaer er ikke utestengt fra for eksempel å anta falske identiteter for å overvåke og infiltrere private grupper. Det handler ikke om å dekryptere data, men å bruke eksterne enheter som gjennom for dem “lovlige” metoder – metoder myndighetene er avskåret fra å benytte – kan samle store mengder informasjon.
For å spore trusler kreves ifølge DHS, økende tilgang til private grupper på krypterte apper ettersom ekstremistgrupper migrerer fra nettsteder som Facebook. “
Når ting dukker opp på Facebook, er det vanligvis for sent.
DHS-tjenestemann til CNN
«Personvernhauker»
Han la til at «innenlandske voldelige ekstremister er veldig tilpasningsdyktige og nyskapende. Ikke bare migrerer de til krypterte plattformer, men de tilpasser også sitt språk slik at de ikke på noen plattformer utløser røde flagg.
Å outsource informasjonsinnsamling til utenforstående firmaer, vil gi DHS fordelen av å kunne benytte metoder som ikke er lovlig internt, men på den annen side representerer innenlands spionering stor politisk risiko samt konstitusjonelle og juridiske utfordringer.”
Personvernhauker har lenge kritisert enhver innsamling av til og med offentlig tilgjengelig informasjon som grunnlovsstridig.
DHS-tjenestemann
DHS er allerede under granskning for sin klønete håndtering av Portland-opptøyene ifjor sommer da de samlet etterretning om journalister og borgere.
Så en annen, personlig fortelling. Den kom meg i hu da jeg leste Snowdens bekymring:
Del II. Kina
Da jeg var i Kina første gang var internett noe nytt. Det ga håp om en fremtid der ytringsfriheten og informasjonsstrømmen var ustoppelig. Internett var desentralisert, ingen kunne eie eller kontrollere informasjonsstrømmen. Ingen kunne heller overvåke nettet, det var demokratisk og det tilhørte folket.
For å holde kontroll med folk trengte myndighetene folk som kunne se og lytte, folk med fysiske øyne og ører. De trengte infiltratører som gikk inn i «suspekte» miljøer og rapporterte dem som tenkte feil.
Jeg var ung og norsk og naiv, alt på mitt vis. Jeg følte like stor frihet i Kina som hjemme, jeg gjorde som jeg ville, dro hvor jeg ville, snakket med folk og etablerte vennskap som fremdeles holder – selv om kontakten oss imellom av politiske grunner har måttet bytte plattform et par ganger.
De hadde satt på meg en «mygg»
Jeg skal ikke gjøre historien for lang. Jeg var en uke gammel i Kina da jeg praiet en drosje og pekte på kartet: “Kjør meg dit.” Sjåføren ville ha en adresse, men jeg skulle ikke til noen adresse, jeg skulle bare til et tilfeldig sted for å utforske den store byen fra en annen himmelretning.
Det føltes fremdeles som om jeg var i sentrum etter en halvtimes kjøring. Jeg hadde tuslet rundt i noen få minutter da en kvinne ropte på meg. At det var meg hun ville ha tak i skjønte jeg på grunn av språket: “Sir! Sir!”
Jeg hadde oppført meg atypisk. Jeg bodde på hoteller som hadde tillatelse til å huse utlendinger, men jeg meldte meg ikke på organiserte turer, jeg besøkte ikke attraksjonene, og det hadde fått noen bjeller til å ringe. De hadde satt en mygg på meg, en middelaldrende kvinne som kartla mine bevegelser og for hva jeg vet, avhørte mine kinesiske drikkebrødre. Sånn bidro jeg til sysselsettingen i Kina.
Vennlig forhør
Under påskudd av å skulle hjelpe meg, en fremmed som hadde gått seg bort i storbyen, forhørte hun meg vennlig, men bestemt. Hun skjønte nok at jeg bare var en rar utlending som mest av alt var opptatt av å utforske det som for meg var fremmed og eksotisk, men hun slapp meg ikke “fri” av den grunn. Vi var blitt “venner” og kom til å møtes hver dag under resten av turen. Hun tok meg med på restaurant sammen med sine venner – som jeg antar jobbet i samme bransje: De som så til at folk oppførte seg som myndighetene forventet av dem. Det gikk så langt at jeg ble invitert hjem til hennes mor “for å se hvordan en almindelig kinesisk enke bor”.
Vi er fremdeles venner, vi sender innimellom en hilsen via kinesiske sosiale medier. Vi prøver i det minste å huske våre respektive nyttår.
Nye metoder idag
Som vi vet tar kineserne i bruk mere avanserte metoder idag. Det betyr ikke nødvendigvis at kvinnen jeg traff – eller motsatt – traff meg, er blitt arbeidsledig. Hun jobber kanskje i et datasenter hvor de siler informasjon og følger med på at folk ikke tenker feil. Der har de tilgang på ansiktsgjenkjenning og alt du har publisert på sosiale medier.
Les ITavisen: Politiet kan komme på døra til personer som “hat-uttaler” seg overfor politikere – datamaskiner kan beslaglegges
Les også: Huawei med teknologi for etnisk gjenkjenning
Kilde: CNN Politics